Adresse Harrogate 1982
I år velger vertslandet å henlegge finalen til Harrogate, a provincial town you jog 'round, for å sitere Morrissey. Eller som BBC noe defensivt presenterer byen: "Hvor **** er Harrogate?" på diverse språk. (For ordens skyld: Stjernene får stå for min regning.) For å skape et noe mer glamorøst inntrykk har man plassert toppmodeller i parken og luksusbiler i oppkjørselen til Folkets Hus.
Hvert bidrag presenteres med stumme klipp fra respektive musikkvideoer, samt artistene poserende foran sitt lands MGP-stand (stikkord: svette smil og flakkende blikk). Selve scenen er historisk liten; deltakerne har fått rundt 2 x 2 meter å boltre seg på. For å bøte på dette har arrangørene satset på det velprøvde speil-trikset. Kveldens programleder er kona til Basil Fawlty, som stort sett gjør en grei jobb.
Hey! Overraskende medrivende fra Portugal i år, for anledningen iført siste skrik fra 1625. Men er det bare jeg som hører et ekko fra Ottawan's velkjente Ti i skuddet-hitt "Hands Up!"?
02. Luxembourg: Svetlana - Cours après le temps
En engel har landet på scenen. Så får det heller være at hun synger samme strofe igjen og igjen.
03. Norge: Jahn Teigen & Anita Skorgan - Adieu
Jahn synger med slik innlevelse. Anita klunker så fint på piano. Men likevel føles det litt som om en gal, engelsk musikkprofessor har gitt dem en kalkulert oppskrift på hvordan vinne Grand Prix.
04. Storbritannia: Bardo - One Step Further
Ungt par skal liksom være hemmelig kjempeforelsket. Miniskjørt i tre lag var visst en greie rundt 1982. Mye legger og lår for dem som liker det.
Pen og sympatisk mann synger en sang som (til Tyrkia å være) høres nesten vestlig ut. Men hvem er kråka som kauker i koret?
06. Finland: Kojo - Nuku pommiin
Blondie i rød skai-jakke backet av Vazelina med Snusmumrik-hatter. Det er visst stortrommas år i år. Bra slidegitar-solo, men dette blir nok litt for rocka og litt for usjarmerende for resten av Europa.
07. Sveits: Arlette Zola - Amour on t'aime
Mlle Arlette tripper rundt med lette, kokette dansetrinn. Klassisk frankofon MGP-sang - som samtidig er en ren rip-off av Cliff Richards "Congratulations". På generell basis syns jeg for øvrig at rødtopper ikke bør gå i røde kjoler.
08. Kypros: Anna Vissi - Mono i agapi
En fin, liten ballade som var en av mine favoritter for førti år siden, og som jeg fortsatt synes holder seg (selv om den roter det litt til i C-momentet).
09. Sverige: Chips - Dag efter dag
Kikki og Bettan med typisk skandinavisk swingrock-bidrag - hva ellers? Fire jazzband-kiser i hvit dress og ditto hatt knipser og "spiller saksofon".
Nifse-Fritz går søndagspromenade med kona og/eller søstera si. Godt mulig det verste som noen gang har skjedd på en scene.
11. Belgia: Stella - Si tu aimes ma musique
Kjolen og frisyren - huff! Tror neppe hun har valgt det selv; hun virker som en fornuftig dame. Veeeldig tidlig-80-talls-synthete. Og trommisen høres mer ut som en trommemaskin enn en trommemaskin.
Se på meg, jeg er pen! Jeg kan stønne inn i mikrofonen og danse habil tango med en mann med påmalte ansiktstrekk.
13. Danmark: Brixx - Video, Video
Endelig litt nyveiv på scenen! Men ikke akkurat den beste nyveiven jeg har hørt. Pelle Parrafin gjør det bedre.
14. Jugoslavia: Aska - Halo, halo
Det er visst ikke bare Skandinavia som prøver seg på swingrock-formelen i år. Tre husmødre fra Banja Luka med glansvasket hår og litt for mye rouge synger og "danser" til noe daffe greier. Shubidua!
15. Israel: Avi Toledano - Hora
Gjett hvilket land som satser på fyrig dans og flagrende skjørt? Med scene på fire kvadrat er det ikke rart det går med noen mikrofonstativ i løpet av opptredenen. Men man sovner iallfall ikke.
16. Nederland: Bill van Dijk - Jij en ik
En liten sprett med gymlærer-vibber omgitt av 2 meter høye damer. Litt Robert Palmer-aktig, men med kanskje litt mer sjarm. Og hvis man klarer å overse scene-showet, er vel denne låta egentlig ikke så aller verst.
17. Irland: The Duskeys - Here Today Gone Tomorrow
Dette var jo ikke så veldig bra, Irland. Temmelig innholdsløs låt - og koreografi på høyde med Jugoslavia.
18. Vest-Tyskland: Nicole - Ein bißchen Frieden
Harpe, hvit tolvstrenger og generell kumbaya-stemning. For min del er jeg ikke sikker på om det er dette som eventuelt får meg til å si til Tyskland at alt er tilgitt. Selv om dette åpenbart er tanken bak.
PS. Pasifist-Tyskland vant.
Kommentarer
Legg inn en kommentar